Ytre Markevei tidlig morgen

Jeg har funnet på et nytt triks for far. I lys av min tidligere fadese som du kan lese om i posten: Om å drite seg ut, har jeg funnet ut at alt kan vris til egen fordel. Ja, ingenting er så gale at man ikke vokser på det!
Far skulle ut å kjøre, og jeg skal jo selvsagt være med. Hvordan skal man klare å kjøre uten meg? Det første som slår meg er selvsagt at det er bedritent urettferdig at jeg må sitte i bagasjerommet, mens han får sitte forran og se seg om og styre og gasse og alt det der. Må det være slik? Er ikke det og et grovt overtramp på ulvehunders rettigheter? Jeg bare spør…. Uansett, vi kjører avgårde, og jeg begynner å kjede meg bak der. Ser jo ingenting. Så jeg piper litt og prøver å hoppe over i baksetet. Da kan jeg love det blir liv i leiren! Far vrenger bilen inn til siden og løper panisk bak for å slippe meg ut mens han roper: Ikke drit! Vær så snill, ikke drit! Hva er det han tror? Kan la vær å drite selv! River opp døren og slenger meg ut og vi går kosetur og alt er trivelig. Hehe. Måtte ikke drite jeg. Bare kjedet meg litt. Så alle pappaer kan sikkert trenes litt, om man bare er utspekulert nok. Og det beste var at jeg fikk sitte i forsetet når vi kjørte videre og se på alle damene som gikk forbi. Det var stas! Så lett de er å manipulere disse menneskebarna!