Jeg er ikke så glad i valentindagen. Ser kun på det som en klissette markedsprodusert dag hvor mor og far skal klisse og klisse. Derfor gjør jeg det meste jeg kan for å rote det skikkelig til. Jeg må jo det. Kan jo ikke risikere at de klisser så mye at jeg får konkuranse på hjemmebane om en ni måneders tid. Fytti!!! heldigvis jobbet mor det meste av dagen, så jeg trengte ikke være på vakt hele døgnet. Og jeg hadde en perfekt løsning. Faktisk bare ett stikk, så var alt OK for min del. Det hadde seg slik at far tok meg med på tur for å komme mor i møte. Han kunne vel ikke vente til han fikk startet klisset tenker jeg. Men det var kjekt å møte mor igjen, hun hadde jo vært borte hele dagen. Så fikk jeg løpe løs og alt var vakkert og fint. Løp bort til far for å få godis og kos, og klarte å presse meg mellom beina på han så han kunne klø meg skikkelig over alt. Da ropte mor. Og jeg reagerte som et lyn.Skjønte kjappt at dette var min sjangse for dagen.  Opp med hodet og satt ut for å late som om jeg er flink å lye. Og igjen lå far i fosterstilling og holdt seg på kronjuvelene mens ansiktsfargen dreide mer og mer mot grønt. Og der holdt den seg resten av kvelden. Heldigvis klarte han å komme seg hjem.

Noen av dere synes kanskje dette var et vel drastisk steg å ta, men til mitt forsvar må jeg da få ramse opp: Jeg er bare seks måneder gammel! Jeg har en helt annen smerteterskel enn far! Menneskekroppen er idiotisk bygget opp da dere går på to og blottlegger genitalier og vitale organer for angrep. Jeg er skjønn og det går ikke an å være sint på meg! Og heldigvis er jeg jo lege, så kunne bistå litt etterpå.

Bildet har jeg stjålet fra en som kaller seg Nunzio, men det er alt jeg vet om han.