Jeg er blitt til bare en skygge av meg selv. Kanskje det er det samme som når Lucky Luke trekker raskere enn sin egen skygge? Og at jeg løper raskere enn min egen skygge når greie mor slutter å synge og heller tar meg med ut i parken og slipper meg litt løs og jeg ser noen jåledamer nede på veien som jeg har lyst å springe bort til for å bite dem i de teite lakk-veskene deres? Jeg skremmer bare mor litt. Jeg venter bare til hun har ropt HIIIT 4 ganger før jeg bråsnur noen millimeter fra katastrofen og dundrer mine ca 52 valpekilo bort mot mamma-mamma-mmmamma igjen. Inni meg brøler jeg: SESÅFLINKJEGER;JEGVILHAGRISEØRE!
