Kor e fine damen hen, kom frem igjen, eg vil bare kose...

Det er det det er. Blodig urettferdig. Bokstavelig talt. Blod og urett. En dame lenger oppe i huset har løpetid. Og jeg er mann. Men får vi følge naturens lover uforstyrret? Nei! Det er urettferdig! Og hun har dryppet litt blod på trappen her og, så det gjør det ikke akkurat noe enklere for meg. Jeg mener, jeg er en hund! Jeg styres av primalbehovene vann, mat og kjærlighet. Og vann og mat er jo i boks, så da kan jeg fokusere all min energi på kjærlighet. Og bruke hvert våkent sekund på å tenke på tapt kjærlighet og mulighetene som er rent vekk. Og stadig driver nedover strykene i stadig raskere tempo mot fossen. Det er blodig urettferdig!!! Og resulterer i at jeg går rundt og pistrer og høres ut som Sprocket i Fraglene. Så da sitter jeg her da. Med skjegget i postkassen. På altanen. Eller ved døren. Eller i vinduet. Tror jeg trenger en valium… For et hundeliv!