Illustrasjonsfoto

Idet vi bykset i land på Sulo fra skyssbåten gikk jeg rett i hokkey-stilling for å gjøre mitt fornødne på kaien, jeg trodde jo ikke at det kunne være FARLIG! Men mor, som den gode moren hun er, tenkte visst at hun fikk vise seg som ansvarlig hundemamma for de andre båtpassasjerene, så hun fòr i vei for å finne en spade å spa gørra vekk med…. Og hiv og hoy, der ble jeg nesten uten mor i det hele tatt, for kaien var speilglatt av is og mor fòr i lufta med det ene beinet og sklei på det andre beinet, full fart på vei mot en søkkvåt grav. Som en tegneserie-ulvehund-mamma.  Å nei, å nei, tenk at på-do-nummer-to skal være SÅ risikabelt! Men heldigvis var mor er en snarrådig kvinne, hun langet ut den ene labben og fikk tak i håndtaket på døra til skuret, og så var vi reddet og så ble det fest. Det er nå med andakt jeg nå krummer ryggen.  Og de siste dagene kun midt på stien – maks 2 meter ifra nærmeste menneske. Man må nemlig ta vare på de griseøre-makerinnene man har!

PS! Godt nytt år forresten